Den flamske operaen og første halvdel av 1900‑tallet

Mellom 1920 og 1955 ble det arrangert flamencoforestillinger på tyrefekterarenaer og i teatre. Disse forestillingene ble kjent som La Ópera Flamenca.

 

Den fikk dette navnet som en økonomisk strategi fra arrangørene, siden opera den gangen bare betalte 3 % i skatt, mens andre forestillinger betalte 10 %. I disse årene spredte flamencoforestillinger seg over hele landet og til de viktigste byene i verden. Men som en ulempe, på grunn av flamencoens kommersielle og sosiale suksess, ble noen mer nøkterne og gamle palos tatt ut av scenene og erstattet av mer livlige uttrykk, som cantes de ida y vuelta, cantiñas eller fandangos.

 

Som et forsvar for den puristiske linjen arrangerte Manuel de Falla og Federico García Lorca i 1922 en konkurranse i cante jondo i Granada. De oppfattet flamenco som folklore og ikke som en scenekunst. De var bekymret for at de dypeste og reneste røttene i flamenco skulle gå tapt. Derfor organiserte de denne konkurransen der bare amatører kunne delta. Cantes de cantiñas og cantes festeros ble utelukket. Juryen ble ledet av Antonio Chacón, den fremste sangeren på den tiden. Vinnerne var «El Tenazas», en pensjonert cantaor fra Morón de la Frontera, og en gutt fra Sevilla på bare 8 år, Manuel Ortega. Sistnevnte gikk inn i historien som Manolo «Caracol».

 

Likevel ble konkurransen en fiasko på grunn av den begrensede oppmerksomheten den fikk. Det skyldtes også at Lorca og Falla ikke forsto det profesjonelle preget flamenco allerede hadde. De holdt fast ved ønsket om å finne en renhet som aldri hadde eksistert, ettersom denne kunstformen var kjennetegnet av skapernes nyskaping og blanding av uttrykk.

 

Generasjon 27, som hadde blant sine medlemmer de mest fremtredende andalusierne og kjennere av sjangeren, bidro til at flamenco ble anerkjent i intellektuelle kretser.

 

I etterkrigstiden etter den spanske borgerkrigen, og i de første årene av Franco-regimet, ble flamencoverdenen møtt med skepsis. Myndighetene var usikre på om den bidro til den nasjonale bevisstheten. Snart tok likevel regimet flamenco til seg som et av Spanias viktigste kulturelle uttrykk.

 

Med La Ópera Flamenca kom en tid med åpen kreativitet som formet mesteparten av flamencorepertoaret. Store skikkelser som Manuel Torre, Antonio Chacón, Pepe Marchena, La Niña de los Peines og Manolo Caracol utmerket seg.