Bulería

Bulería er den mest karakteristiske flamencostilen fra Jerez de la Frontera (fra «bullería», og dette fra «bulla» – rop og jaleo, eller «burlería» – spott). Den består vanligvis av tre eller fire vers på åtte stavelser. En av de mest komplekse palos innen dans og gitar. Den er livlig, festpreget og glad.

 

Den kjennetegnes av et raskt tempo og en markert, rullende takt. Den egner seg bedre enn andre cantes til palmas og jaleo, til rop og uttrykksfulle stemmer. Bulerías pleier å være dansen som avslutter flamencofestene (utøverne går én etter én ut i en halvsirkel for å danse en del av musikkstykket).

 

«Loco Mateo» var den første utøveren, som avsluttet sine soleares eller soleás med bulerías. Derfor regnes bulerías å stamme fra Soleá. Den kjennetegnes av en livlig sang som inviterer til dans. Opprinnelsen plasseres på slutten av 1800‑tallet. I tidsskriftet Sinfonía Virtual dokumenterte Guillermo Castro at begrepet «bulería» begynte å bli brukt på 1600‑tallet, selv om det ikke fikk sin betydning innen flamenco før begynnelsen av 1900‑tallet. Tidligere trodde man at den første framkomsten av denne palo var på lerretet til José García Ramos med tittelen «Baile por bulerías» (1884), som oppbevares i Museo de Bellas Artes de Sevilla. I dag vet vi at dette bildet tidligere hadde andre titler: «Tango», «Bailarina» eller «El Baile». Og det var ikke før i andre halvdel av 1900‑tallet at det fikk tittelen «Baile por bulerías». De mest flamencoske bulerías er i frygisk modus (med endringen av I‑akkorden som blir til en stor perfekt, og vanligvis kombinerer melodiske og harmoniske vendinger over I og VI).

 

De mest kjente utøverne av bulerías er sangerne Terremoto de Jerez, La Paquera de Jerez, Camarón de la Isla, José Mercé og Fernando de la Morena. Blant gitaristene utmerker seg Moraíto Chico, Niño Miguel, Manuel Morao, Paco de Lucía, Paco Cepero, Tomatito, Diego del Morao og Vicente Amigo.