Soleá
Soleá er en flamencoform (palo) for sang. De første kjente referansene er knyttet til «La Andonda», en kvinnelig gitansk sanger (cantaora) som var gift med sangeren «El Fillo» (død i Sevilla i 1878).
De eldste dokumentene stammer fra 1850‑årene og viser til «La Soledad», og andre ganger til «soleá granadina». I alle tilfeller viser disse betegnelsene at det dreier seg om en type som er svært forskjellig fra dagens soleá.
Soleá‑dansen blir fremført av en kvinnelig solodanser (bailaora) med stor uttrykkskraft. Soleá brukes ofte for at bailaoraen skal få vise seg frem. Bevegelsene kan være typisk feminine, med armer og kropp, og ledsages av zapateado. Bailaoraen fanger også oppmerksomheten med hoftebevegelser, alvor og kraftfulle positurer.
Selv om tempoet i soleá er tungt og langsomt, er taktarten lik den i bulerías og alegrías (om enn med en annen karakter). Ut fra musikkteorien starter takten på det slaget som angis som det tredje, for å følge sangteksten. Det vil si en takt i tre slag med forskjøvede aksenter, eller snarere en takt på tolv pulsslag: 3+2+2+2+3.
Det finnes ulike stiler og varianter av Soleá:
- Soleá de Triana.
- Soleá de Cádiz.
- Soleá de Jerez de la Frontera.
- Soleá de Alcalá de Guadaíra.
- Soleá de Utrera.
- Soleá de Córdoba.
- Soleá apolá (der polo avsluttes med en soleá).
- Soleá por Bulerías; soleá‑harmoni med bulería‑takt.
- Soleá Grande (med fire vers).
- Soleá de Cambio (for å avslutte, i en annen toneart).
- Soleá Corta.
- Soleariya (soleá med forkortet melodi, der den første strofen er redusert til bare fire stavelser).
- Soleá de preparación (for å innlede en bestemt sang).
- Soleá de Zurraque (typisk for pottemakere).
