Flamencogitarens spillestil

Flamencogitarens spillestil

 

Flamencogitaristene kalles tocaores. Teknikken og spilleposisjonen i flamencospill er annerledes enn for klassisk gitar. Tocaoren krysser bena og hviler gitaren på det høyeste benet. Han holder halsen nesten horisontalt. Det spesifikke instrumentet er den såkalte flamencogitaren. I det siste bruker de mest moderne også klassisk gitar. Flamencogitaren er lettere. Resonanskassen er også smalere, slik at klangen blir svakere for ikke å overskygge sangeren, cantaor. Treet er som regel sypress, med hals i sedertre og lokk i gran. Tidligere ble palo santo fra India eller Rio brukt, hvor sistnevnte var av høyere kvalitet. Men i dag er dette treverket ute av bruk på grunn av knapphet. Stemmeskruene som brukes mest i flamenco, er vanligvis av metall.

 

Teknikkene som brukes av tocaores, er picado, alzapúa, trémolo og rasgueo. Bruken av tommelen er også karakteristisk for flamencospill. Tocaorene støtter tommelen mot gitarens lokk. Pekefinger og langfinger hviler på strengen over den de spiller på. Slik oppnås større klang og kraft. Langfingeren støttes også på gitarens golpeador for å få større presisjon og kraft når strengen anslås. Golpeadoren som percussivt element gir stor kraft til flamencotolkningen.

 

Hvordan er teknikkene til tocaores?

 

Picado: skala-passasjer på én enkelt linje som spilles ved å veksle pekefinger og langfinger, mens de andre fingrene hviler på strengen rett før. Alternative metoder omfatter rask bruk av tommelen på nærliggende strenger, samt bruk av tommel og pekefinger vekselvis, eller en kombinasjon av de tre metodene i én og samme passasje.

 

Rasgueado: å spille gitar med strumming, eller med utadgående bevegelser med høyrehåndens fingre på mange forskjellige måter. Det skaper et godt rytmisk akkompagnement, antatt å være en reministens av fotarbeidet og bruken av kastanjetter hos flamencodanseren, bailaor. Det kan utføres med 5, 4 eller 3 fingre.

 

Alzapúa: er en tommelteknikk som har sine røtter i plekterteknikken på lutt. Høyrehåndens tommel brukes både oppover og nedover til enkelttoner og/eller ved strumming over flere strenger. Begge kombineres i hurtig rekkefølge for å gi en unik lyd.

 

Trémolo: Rask repetisjon av én enkelt lys tone, ofte etter en bastone. Flamencotremoloen er annerledes enn tremoloen i klassisk gitar. Den spilles vanligvis med høyrehåndsmønsteret p-i-a-m-i (tommelfinger–pekefinger–ringfinger–langfinger–pekefinger), som gir en tremolo på fire toner.

 

Spillestilene klassifiseres dessuten etter type tolkning:

• Toque airoso: er rytmisk, livlig og med en lys, nesten metallisk klang.
• Toque gitano eller flamenco: dyp og med pellizco, med bruk av synkoper og bass-strenger.
• Toque pastueño: er langsom og rolig.
• Toque sobrio: uten noen form for ornamentikk eller overflødige fakter.
• Toque corto: fattig på uttrykksmessige og tekniske ressurser.
• Toque frío: mangler dybde og pellizco.

 

Falseta, som akkompagnement, er den melodiske frasen eller «floreo» som flettes inn mellom akkordene som følger verset, copla. På samme måte snakker man om å akkompagnere eller spille por arriba – i høyt register – (med bruk av grep som i E-dur) og por medio (A-dur), uavhengig av om det er transponert med capo eller ikke. Solospillet og akkompagnementet til tocaores bygger både på modal og tonal harmonikk. Oftest kombineres begge deler.

 

Noen cantes fremføres «a palo seco», det vil si a capella.